Ord til ettertanke og hvile
Velkommen til et stille rom fylt med lys, fred og refleksjon. Her deler vi egne betraktninger, salmer som klinger gjennom våre samlinger, og tekster formet av skribenter og deltakere på gården i Holmestrand.
Ord som spirer på gården
I chautariens ånd – det nepalske hvilestedet langs stien – inviterer vi deg til å stanse opp.
Våre tekster springer ut av levd liv, stillhet, og det skapende fellesskapet vi deler her på Esters Chautari.
Teksten er skrevet av prest i Hole Sogn under Tunsberg Bispedømme
Marie Ruud
Huset i enden av veien, bak trær og høye vekster
Jeg har vært her før en gang. Det er så mye sjel, så mye som ligger og venter, på hva? Nei, det vet jeg ikke. Kanskje det alltid har ventet - på at nye historier skal utfolde seg om mennesker og deres liv? For i oss mennesker ligger det så mye, et helt landskap av levd og ulevd liv. Og det er nok det ulevde livet som plager oss mest. Jeg hører dette huset rope; lev livet kjære venn. Lev det så du ikke angrer. Eller som Ester så fint fortalte at en rabbi hadde sagt. «Om Gud spør meg en dag om hvorfor jeg ikke levde som Moses, blir det enkelt for meg å fortelle hvorfor. Men om han spør meg hvorfor jeg ikke levde som den jeg er, da vil jeg bli stående der uten svar.»
Jeg visste jeg skulle tilbake. Sist gang jeg var der var vi flere, og det var et opplegg, et flott opplegg. Det handlet om kjærligheten. Som det så ofte gjør. Jeg snakket lite med Ester.
Men en dag denne uken kjente jeg på at jeg trengte ensomheten, den deilige roen hvor jeg kunne få være alene med meg selv og mitt indre. For meg er det ekte luksus. Jeg tenkte først på huset, og så på Ester som jeg fortsatt ikke kjente. Jeg hadde bare en følelse av at jeg var hjertelig velkommen til Ester, selv på kort varsel.
Jeg tenkte på forfatterverkstedet som hun hadde nevnt da jeg var der sist. Det vekket noe i meg da, som ble borte igjen og lagt litt til side da livet mitt er en lang rekke av forpliktelser og gjøren. Hvordan skulle jeg igjen få til å bli med på noe sånt?
Så minnet jeg meg selv på forsidebildet til min personlige almanakk, som jeg så nøye hadde valgt ut. Der står det: «Make space for peace», med en kvinne som vi ser bakfra vandrer bortover i en hage, med klær fra sent 1800-tallet antakelig. Jeg tenkte at det er dette jeg ønsker. Å skape et rom inne i meg, der roen er i kraft av at jeg er åpen og ærlig mot meg selv. Og at jeg søker slike rolige steder å være nærværende.
Jeg ringte Ester, og vi ble enige om at jeg skulle komme lørdag og bli over til søndag.
Jeg står i en enorm indre transformasjon. Det hadde ulmet i meg i et par uker alt, eller egentlig i flere år, eller kanskje gjennom hele mitt voksne liv. Men jeg ville ikke innrømme visse følelser i meg selv. Denne lørdagen klarte jeg ikke å holde på det. Jeg var ærlig og stod opp for meg selv. Jeg turte og ytre mine behov, som er et kvantesprang for meg. Jeg sa hva jeg trengte, og det ble tatt godt imot. Og så dro jeg.
Jeg kjørte igjen inn den lille veien og bilen pep som et uvær i det de gjengrodde vekstene langs veien kom for nært inntil bilen. Så dukket først det røde bygget på venstre side opp, før den litt shabby låven kunne ses rett foran meg. Jeg kjørte inn på gårdsplassen og på venstre side var bussvraket som har et tre voksende rett inn.
Stedet gir en følelse av mystikk, hvor huset selv med alt rundt får stå i fred og naturen tar over litt etter litt. Samtidig så er det en reise i tid. Ikke nødvendigvis tilbake i tid, men heller å reise inn i tidløsheten, der huset og alt rundt rommer alt som har skjedd, som skjer nå og det som skal skje.
Da jeg gikk ut av bilen stod allerede Ester smilende på trammen. Jeg hadde på bilturen undret meg over hennes store gjestfrihet. Det å bare på kort varsel ta imot en fremmed i eget hus. Og i det jeg så henne i sine grønne klær skjønte jeg at hun ønsket å ha meg der, jeg følte meg ventet.
Jeg følte en umiddelbar trang til å kommentere Esters grønne klær, den grønne strikkejakken som gikk ned til knærne og en liten veske hun gikk med, jeg sa bare at hun var så fin i de klærne.
Det var som å komme inn i en annen verden. Huset var mer som en type blanding av gammelt og nytt, mange farger, ulike materialer og stoffer. Jeg elsket huset fra første stund jeg så det for et par måneder siden. Det var som et speil av meg, mitt indre, min smak, lille rare Marie sin verden, som det stod i russekortet mitt: «Et veldig fint sted som ingen andre kan se».
Klærne jeg hadde tatt på meg var også fillete med rare løsninger, genseren som jeg var så glad i hadde gått opp så jeg måtte bruke et halssmykke med en sommerfugl på for å binde den sammen bak på ryggen, så den ikke falt av. Men den falt stadig ned på skulderen så de hvite blondene som jeg hadde på toppen under syntes. Olabuksen var vid og hadde hull på knærne. Klær tas jo heller ikke på tilfeldig, og i underbevisstheten så hadde jeg nok på de klærne for husets del. Ester likte klærne selvfølgelig, og det overrasket meg ikke.
Ester bød på kveldsmat, det begynte å bli sent. Et par dager før hadde hun hatt folk på besøk som var med å plukke epler i hagen, og hjemmelaget eplesyltetøy og chutney stod på menyen. Vi hadde en god samtale. Noe Ester sa, som traff meg så veldig, var at uansett hvilke tro eller verdier en har så handler det om å være tro mot seg selv.
I det jeg nå sitter og skriver er det nydelig sommervær ute en augustdag. Jeg elsker kaffe og har allerede drukket to kopper på verandaen. Det var først overskyet, men så kom solen frem.
Rart at hun sa det. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive noe, men har tenkt at jeg har ikke noe på hjertet akkurat nå, og da bare venter jeg. Ikke som i en venting på noe som skal skje, men som en venting i at det kan skje om det skal. Vi er alltid der vi skal være, jeg legger min lit til det, til Gud, som alltid er med meg. Og jeg kjenner Guds kjærlighet i livet mitt, jeg føler meg så velsignet. Så kjenner jeg at takknemligheten gjør sitt glade inntog.
Og diktet til Andre Bjerke «Du skal være tro» kunne høres inne i meg. Jeg har definitivt ikke vært tro mot meg selv. Men tidligere denne dagen var det nettopp det jeg hadde vært. Jeg hadde utrykt mine følelser og behov tydelig, jeg var klar for å risikere en kjærlighet jeg ikke har opplevd før for å være tro mot meg selv.
Da jeg gikk ned, valgte vi å sette oss i den lille hagestuen hennes. Den hvite katten Sølvet kom for å henge med oss. En nydelig hvit katt som virker som verdens mest uskyldige. Det er den visst ikke, sa Ester.
Jeg tror at Ester og jeg fant gjenkjennelse i hverandre gjennom samtalen om livet, og i vår nysgjerrighet og driven i oss etter å finne ut av mennesket, i våre trossystemer, handlinger og meninger. Hvem vi egentlig er, hvem jeg er i det jeg speiler meg i alle disse menneskene og deres historie. Jeg merker at det gir innsikt i meg selv, for det er meg selv jeg til syvende og sist søker, og Gud som elsker at jeg søker etter.
Mens vi satt der og pratet oppdaget vi at plommetreet hadde fått to modne plommer. De må vi ta ned å smake på, sa Ester. Jeg nikket og tok til å klatre langs veggen på hagestuen da de hang litt høyt oppe og det går fint å klatre opp der.
Plommen hadde en nydelig sødme, den sødmen som jeg ønsker i livet mitt. Jeg lukket øynene og så for meg at jeg tok den lille plommesteinen inn i mitt indre og plantet den dypt i hjertet. Der skal den få blomstre til et plommetre som stadig vil dele av sine sødmefylte plommer til de rundt meg. Jeg elsker henne, hun som planter i meg, vanner og steller så treet kan få vokse. Tenk, nå har jeg plantet mitt eget hjerte tre. Ikke ante jeg at det skulle være plommer som skulle vokse der.
Et hvilested for hjertet
«Kom til et øde sted og hvil dere litt.» Her på Esters Chautari skaper vi rom for stillhet som bærer gjennom hverdagen, enten du leser hjemmefra eller gjester oss på tunet.
Finn dine egne ord
På skriveverkstedene våre legger vi bort prestasjonskrav og lytter innover. Gjennom veiledning og rolig samvær får tanker og historier vokse frem i ditt eget tempo, omsluttet av gårdens milde atmosfære.
Pust ut og bli natten over
Trenger du mer enn bare en liten stund med gode ord? Vi tilbyr overnatting i fredelige rom her i Holmestrand, der du kan sove godt, våkne til fuglesang og la hvilen synke helt inn.
